Du er her: Forside -> - - > Det er klart vi stoppa i Ørnesvingen!

Det er klart vi stoppa i Ørnesvingen!

Vi dro på firmatur til Geiranger. Det burde vi aldri gjort...

Joda - det burde vi absolutt gjort. Og vi gjorde det. Vi dro. Ingressen er bare en teaser for å få deg til å lese videre. Unødvendig? Sjofelt?

Mulig, men vi kan det trikset, og vi brukte det nå, uten noen som helst annen grunn. Og vi angrer.

Vi dro. Til Hotel Union Geiranger. Til Hotel vidunderlige Union Geiranger. Alle seks. Hele gjengen. Hele Sorentio AS. På firmatur. Midt i uka. På jobbetur, eller "workation", som noen har begynt å kalle det.

Ikke bare jobbetur. Også bare tur. Men ikke for turens skyld, hvis du skjønner. Jo, litt det også. Når du drar til Geiranger, så får du hele pakka. Du gjør det.

Noen ganger må du ut av kontorstolen. Ut på tur. Fra åpne kontorlandskap til enda åpnere landskap. Med laptop, notatblokk, kamerautstyr og ikke minst med hodet. Kontor- og jobbhodet. Få litt andre innfallsvinkler på ting. Finne roa og freden. Stillheten. Få påfyll. Av energi, idéer, skrivelyst, godfølelse og kaffe.

Som vi gledet oss!

Allerede før digital markedsføring tok tak i norske konsumenter og deres speilpublikum var vi på vei. Mot ei ferge vi hadde god tid på å rekke. Mot en fjord og et dalføre som tar pusten fra alt annet enn fastboende. De har fått den tilbake, så vidt det er.

Den korte fergeturen fra Linge er i seg sjøl befriende fin å oppleve. Enten du blir sittende i bilen og trykke på mobilen, og ikke får med deg spektakulær natur i umiddelbar nærhet, eller går opp på dekk og får med deg nettopp spektakulær natur, eller stikker ned i den selvbetjente kiosken og betjener deg selv.

Fergelemmen deiset ned i Eidsdal og den rutinerte fergemannen ga klarsignal til å kjøre inn i lykkeland. Nå var vi nære. Tenk forresten hvor mange den fergemannen har loset trygt på og av ferga og inn i lykkeland? Bare ved å peke. Han har kanskje verdens beste jobb til tider.

Noen av oss så to hjorter i Eidsdal. 

Vi stoppa i Ørnesvingen. Det er klart vi stoppa i Ørnesvingen. Hvem stopper vel ikke i Ørnesvingen? Akkurat på dette tidspunktet - ingen. Bare oss. Det er klart vi stoppa i Ørnesvingen. Hvorfor skulle vi ikke det, liksom?

 
For det var en tidlig onsdag, tidlig i mai. Vi var helt alene. Helt alene. Før bobiler og turistbusser snirkler seg opp og ned fjellsiden. Og stopper i Ørnesvingen. Med stappfulle turister og rykende bremseskiver.

Der, i Ørnesvingen, åpnet vi våre mottakelige sanser, mobiltelefoner og kameralinser. Vi var alle enige. Alle er enige i Ørnesvingen. - Se på det her'a!

Snøsmeltingen i fjellet hadde ikke startet for alvor og derfor var det De Syv halvsøstre vi skimtet i den stupbratte fjellsiden, men de var der. Fortsatt vakre, spektakulære og urørte. Hele fjorden var urørt. Ikke et vindpust, ikke et cruiseskip på tomgang, ikke en bølge. Men allikevel hadde vi alt der vi sto. Alt våre sanser trengte og kunne absorbere.

Det eneste som manglet der i svingen var ørnen selv. Vi så ikke ørnen, men den så sikkert oss.

Og langt der nede skulle vi. Til Hotel Union Geiranger. I to dager. For å bli endra bedre kjent med kunden. Og med oss selv. På søkemotoroptimalisert firmatur. På klikk- og visningstur.

Følelsen av å kjøre inn til Geiranger! Den er majestetisk, og nesten utenomjordisk. Det finnes ikke maken. Det gjør selvsagt ikke det. Geiranger - et sted der utenlandske turister ser måpende på verdens flotteste natur og prisen på vaffel og is. De måper i kø.

Men ikke i dag. Ikke i dag.

I dag var det oss.  I ei eventyrbygd som var i ferd med å blomstre og bli grønn og frodig igjen. For en glede. For ei bygd. Dra til.... Geiranger i mai. Bare gjør det.

Og gleden ble bare større og større. Akkurat som forventningene. Idet glidedøren åpnet seg da vi entret hotellet, ble gliset like stort som døråpningen. Skuldrene slapp og trillekofferten trillet seg selv bort til resepsjonen.

- Hjarteleg velkomen!

Takkar og bukkar! Vi var der. Det er rett og slett DEN følelsen!

Det var ikke bare oss. Vi så og hørte noen amerikanere, noen nederlendere og indonesere. De hadde vært i Ålesund, naturligvis, og også stoppet i Ørnesvingen. Eller The Eagle Turn. Vi så en god gjeng med uniformerte seniordansere fra Herøy og Sande, fra Skodje, fra Brattvåg, fra Vestnes og innover der. De var akkurat ferdig med frokost og kunne ikke vente med å ta seg en svingom. Det var ikke vanskelig å se. De trippa formelig bortover foajeen. Tung-lett-lett. Hæl-tå-tå. Seniordansefeber, og dag 2 hadde så vidt begynt. Fascinerende fint og vakkert.

Hadde jeg hatt en torader for hånden hadde jeg spilt opp tvert. Selv om jeg ikke er god på torader.

Når jeg tenker meg om har jeg aldri prøvd å spille torader, men hvor vanskelig kan det være? Tung-lett-lett?

Vi er så heldige som har Hotel Union som kunde, så vi hadde god grunn til å dra dit. Men, du trenger egentlig ikke en grunn for å dra dit. Annet enn at du vet at du har lyst til å dra dit. Og en sjef som har lyst, naturligvis. Lysten på å oppleve Hotel Union og Geiranger. Og alt det det har å "bjuda på", som de sier i høysesongen og i noen norske kretser, som gjerne adopterer svenske ord og uttrykk. Typ typ...

Men ikke her. Her sier de: hjarteleg velkomen. Eller welcome. Og see you next year. Og credit card or vipps?

DEN følelsen. Den følelsen bare blir der resten av tida. Rommene, utsikten, maten, spaet, atmosfæren, smilene, servicen. Maten, servicen, spaet. Maten og servicen. Smilet. Gleden av å bare være der. Akkurat der, akkurat nå. Og alle øyeblikkene etterpå.

 

Hotellet visste naturligvis at vi kom og de hadde gjort klart alt vi trengte. Og mere enn det. Litt for gode kaker til møtet og litt for mye fristende i dessertbuffeten. Litt for mye av det gode, egentlig. Er det ikke det vi ønsker oss, da? Men som vi sjelden opplever? Det gode var overalt og vi bare dro det med oss gjennom oppholdet.

Og for et opphold!

Møte, spa, spise, sove, spise, tur med melkesyre, si hei til nederlendere og amerikanere så fort vi kom på turstien, spa, møte, spise, gi oss over av herlige inntrykk, jobbe, skrive, puste ut og sjekke ut.

Der kunne vi sluttet, med utsjekken.

Men, neida. Vi er der ennå. I hvert fall i hodet. I jobbhodet og hverdagshodet. Godfølelsen er der ennå.

Vi dro på firmatur til Geiranger. Det er akkurat det vi gjorde. Og så dro vi hjem. Men vi stoppa ikke i Ørnesvingen på returen. Hvem stopper vel i Ørnesvingen på returen? Ikke vi i hvert fall.

Der har vi vært før, men vi kommer til å stoppe der neste gang også. På vei ned og til. Til Hotel Union Geiranger. På firmatur. Eller jobbetur. Eller workation, som noen har begynt å si.

For det blir flere.

Hjarteleg takk!

PS! Tungrock-bandet Sorentio Savages glemte å knuse et hotellrom under oppholdet. Det får bli en annen gang.